"Jeg er så sliten …"
– om kvinner og følelsen av ikke å strekke til 

Når hverdagen krever mer enn du har å gi 

Du vet det jo. At du burde hvile. Ta deg tid. Puste. Var det ikke noen som anbefalte meditasjon og yoga? Men hvem skal hente i barnehagen, hjelpe med lekser, svare sjefen, lage middag, rydde kjøkkenet, kjøre og hente på trening og ringe tannlegen? Når hverdagen krever mer enn du har å gi – og du kjenner det på kroppen – hva da? Dette er en tekst for deg som kjenner deg igjen i det å stå midt i alt, men som føler deg helt alene.

Det idylliske bildet – og virkeligheten bak 

Se på bildet. Det ser så idyllisk ut. Dette bildet av en familie som ligner visualiseringen av selve kjernefamilien: smilende, avslappet og uten det minste tegn til at de er slitne og irritable. Og selv om livet kan inneholde mange slike øyeblikk, kjenner jeg få som sier at det er slik de har det i hverdagen. 

Jeg har selv tre barn, hvorav ett har ekstra omsorgsbehov. Jeg har jobbet fullt, studert og forsøkt å strekke til på mange arenaer. Jeg kjenner godt følelsen av å ikke levere 100 % – verken hjemme, på jobb, på studier eller i parforholdet. I perioder har den mest brukte frasen min vært: "Jeg er så sliten …"

En slitenhet som ikke forsvinner 

Det finnes en slitenhet som ikke forsvinner etter en god natts søvn – ikke engang etter tre. Den kommer snikende når du har vært for mye, for lenge. Når du gir alt du har, og det likevel ikke føles som nok.

Og ti minutter alene? Det hjelper ikke når du egentlig trenger et helt halvt år. For selv i pausene kverner tankene videre: på det som burde vært gjort, det som må gjøres, og det du aldri helt rekker. Tankene stopper ikke bare fordi du setter deg ned – og da føles det nesten meningsløst å sette seg ned i det hele tatt.

Når det ikke finnes noen å be om hjelp 

Kjenner du deg igjen?

Mange kvinner jeg møter, både i terapi og ellers, beskriver akkurat dette. En hverdag som krever mer enn de har å gi – og hvor det ofte ikke finnes noen å be om hjelp. Kanskje familien bor langt unna. Kanskje foreldrene ikke orker eller er interessert. 

Det gjør noe med deg. For selv når du gjør så godt du kan, føles det ikke som nok. Kanskje du kjenner at det ikke blir nok innsats på alle fronter, at det ikke er mulig å levere 100% både til jobb og barna, og at det som er igjen, kommer ut som dårlig samvittighet, irritasjon og følelsen av å svikte. Kanskje partneren din bare møter den slitne og irritable versjonen av deg. Og det gjør vondt, fordi du vet at du egentlig har mer å gi. 

Du trenger ikke stå alene 

Og innerst inne vet du kanskje også at det ikke går i lengden. Kroppen begynner å protestere. Hodet blir tåkete. Hukommelsen glipper. Du føler deg ensom – selv om du aldri er alene. Dette handler ikke bare om deg. Det handler om noe større: et usynlig sammenbrudd i bærekraften vi kvinner forventes å leve etter i dag.

Det finnes ingen rask løsning. Men det kan hjelpe å snakke med noen – uten krav, uten prestasjon. Å møte et menneske som lytter, som ikke skal fikse deg eller komme med råd du allerede har prøvd. Bare være der, sammen med deg, akkurat der du er. Og noen ganger er det nettopp dét som skal til.

Har du lyst til å snakke om det?

Kanskje du kjenner deg igjen i dette. Kanskje du trenger et sted å sette ord på det du står i. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt med meg – for en uforpliktende samtale. Her kan du lese mer om terapi.